UV-sensorfinder: Velg riktig UV-sensor og UV-måler

Datastatus for produktdataene: 2026-09-11. Kilder: produktsider og datablader fra Opsytec Dr. Gröbel, bruksområder fra seksjonen Markets & Applications, spektral database. Prosentandelen i ringen er en match med forespørselen din, ikke en målt størrelse; 100 % tildeles bevisst aldri.

Utover det spektrale området er måleområdet det avgjørende punktet: velg det for bredt, og oppløsningen går tapt i den lave enden; for smalt, og sensoren blir mettet.

Finneren tildeler en målingsoppgave til produktene hvis spektrale område, målingsområde, design og grensesnitt passer til den. Grunnlaget er 20 produkter fra avsnittene UV-sensorer, UV-målere og spektrometere med deres publiserte tekniske data, 303 konkrete anvendelser fra 29 bransjer, 45 målte lampespektre fra spektraldatabasen og produktomtalene på de 22 sidene for anvendelsesområder. Først utelukker de valgte kriteriene produkter, deretter vurderes de gjenværende etter hvor godt de matcher fritekst. Resultatet er tre kort med nøkkelverdier, systempartner, grunner og begrensninger, samt en liste over alle matchende og alle utelukkede produkter med den respektive grunnen.

Irradians E i W/m² eller mW/cm² er effekten som ankommer per areal på måleplanet; det er målestørrelsen for alle sensorer og radiometre i finneren. Stråleeksponering (dose) H i J/cm² eller mJ/cm² er tidsintegralet av irradiansen og avgjør herding og kimreduksjon; den leveres av instrumenter med dosefunksjon (RMD Pro, RMD Touch, curelog, tinyTracker, UVpad) eller av sensorer via instrumentet deres. Spektral irradians E(λ) i W/(m²·nm) måles kun av spektroradiometre (UVpad, UVpad E, SR900); toppbølgelengde, halvverdibredde og eventuelt aksjonsspektrum følger av dette. Belysningsstyrke i lx fanges opp av LUX-sensorer med V(λ)-vekting. For sikkerhetsvurderinger måles aktinisk vektede størrelser i henhold til DIN EN 62471:2009-03 og DIN EN 14255-1:2005 med vektede sensorer på RMD.

Søkeverktøyet følger klassifiseringen i henhold til CIE S 017: UVC 100–280 nm, UVB 280–315 nm, UVA 315–400 nm. Opsytec-sensorer dekker disse områdene som UVC (200–280 nm), UVB (280–315 nm), UVA (315–400 nm); i tillegg finnes UVA+ (330–455 nm) for UV-LED-er opp til 405 nm, UVBB (230–400 nm) som UV-bredbånd, VISB (400–480 nm) for blå LED-er og LUX (380–780 nm, V(λ)). Vakuum-UV under 200 nm absorberes av luft og krever et eget system: tinyTracker 172 nm for xenon-eksimerlamper. Andre standarder setter grensene annerledes, f.eks. ISO 20473:2007 med UVA 315–380 nm eller DIN EN ISO 24444:2022-07 med UVA 320–400 nm for testing av solkrem; en oversikt finnes under Hva er UV-stråling?. En angitt bølgelengde som «254 nm» eller «365 nm» tildeles bandet og sammenlignes med området for hver sensor; sensorer utviklet for denne nominelle bølgelengden får ekstra poeng.

Lampetypen avgjør hvilken målemetode som er pålitelig. Lavtrykks kvikksølv- og amalgamlamper avgir praktisk talt bare ved 253,7 nm: smalbånds UVC-sensorer (radiometersensorer, UVC-SE, PLC-familien) eller en online-sensor ved reaktoren. Mellomtrykkslamper (også jern- eller galliumdopede) avgir et linje- og kontinuumspektrum fra UVC til det synlige: spektroradiometre (UVpad, SR900) eller kildespesifikt kalibrerte flerkanalsinstrumenter (curelog PRO, RMD med UVBB-sensor). UV-LED-er ved 365, 385, 395 eller 405 nm har smale emisjonsbånd hvis topp forskyves med temperatur og strøm: UVA+-sensorer (330–455 nm) eller spektroradiometre; UVC-LED-er (255–280 nm) og UVB-LED-er (280–295 nm) kalibreres til toppbølgelengden sin. Eksimerlamper: KrCl ved 222 nm med en spesifikk sensor pluss spektroradiometer for å kontrollere sideemisjoner, Xe₂ ved 172 nm med tinyTracker 172 nm. Xenonlamper og solsimulatorer krever et spektroradiometer pluss et vektet kontrollradiometer. De tilhørende spektrene kan sammenlignes i spektral database. I finneren velges lampen fra en liste med 13 typer, for LED-er med toppbølgelengden sin i nm; finneren utleder spektralområde og foretrukket målemetode fra dette.

Håndholdte målere (RMD Pro, RM-12) med utskiftbare sensorer (radiometersensorer, UV-herdesensorer XT, UV-prober, DVGW-referanseradiometer) er beregnet for kontrollmålinger, godkjenningstester og sikkerhetskontroller på skiftende steder. Innebygde enheter: prosessensorer (PLC-sensorer, PLC.D, PLC.net, inline-sensorer FLT, UVC-SE, UVx-SE) sitter permanent i maskinen og leverer et kontinuerlig signal til styringen; de registrerer lampealdring og forurensning under drift. Dette omfatter panelmåleren RM-32, som viser signalet fra en PLC-sensor i koblingsskapet og styrer to alarmreleer. Benk- og laboratorieinstrumenter: RMD Touch er det nettstrømdrevne laboratorieradiometeret med to sensorinnganger for målestasjonen, spektroradiometeret SR900 laboratorieinstrumentet for spektrale målinger fra 200 til 900 nm. Reisende enheter (curelog, curelog Base, tinyTracker, tinyTracker 172 nm, UVpad) passerer gjennom transportsystemer i stedet for arbeidsstykket og registrerer topp, dose og tidsprofil – med høyder fra 10 til 14,4 mm også i trange spalter.

For styringssystemer leverer PLC-sensorene 4–20 mA, 0–10 V eller 0–2 V; strømsløyfen er ufølsom for linjemotstand og støy og kobles direkte til en analog inngang. RS-485 og RS-232 overfører, med PLC.D, kalibreringsstatus, serienummer og temperatur i tillegg til avlesningen som en ASCII-telegram med CRC-16; opptil åtte sensorer deler en linje. Ethernet med PoE, Modbus TCP og HTTP/JSON tilbys av PLC.net for nettverk og fjernovervåking, med CSV-eksport via den innebygde webserveren. USB er grensesnittet for håndholdte instrumenter og dosimetre til PC (RMD Pro, curelog, tinyTracker, UVpad, SR900). Panelmontert RM-32 legger til alarmreleer med terskelverdi for systemer uten PLS. I søkeverktøyet velges grensesnittet under «Flere kriterier»; sensorer som leverer signalet via et instrument, forblir i listen med en merknad.

Bruksområdene i avsnittet Markeder & Bruksområder angir, for hvert felt, de målte størrelsene og måleutstyret som brukes der; søkeverktøyet bruker denne tilordningen som vurderingsgrunnlag og lenker til de tilhørende sidene. Tabellen viser feltene med måleutstyret som er lagret i søkeverktøyet.

Finneren fungerer i to trinn. I det første trinnet ekskluderer chipsene produkter: formfaktor, måleprinsipp (med «arbeidssikkerhet» gjenstår kun instrumenter med en erytemveid sensor eller spektroradiometre), dose, dataregistrering og – hvis angitt – irradians, grensesnitt, temperatur og vannkontakt. Sensorer uten egen dosefunksjon forblir med merknaden «via instrumentet». I det andre trinnet får de gjenværende produktene poeng: opptil 25 for en passende primæranvendelse, 20 for det dekkede spektralområdet eller bølgelengden (med bonus for den nominelle bølgelengden), 10 for måleteknikken som foretrekkes for lampetypen, 10 for standardreferanse, 8 for omtale på anvendelsessiden og opptil 60 fra tekniske regler, som «raskt tidsprofil på transportbåndet» for curelog eller «standardkompatibel drikkevannsreferansemåling» for DVGW-referanseradiometeret. Prosentandelen relaterer oppnådde poeng til det maksimalt mulige for den spesifikke forespørselen; den ligger mellom 35 og 99 %. Hvis ingen standardprodukt oppfyller alle kriteriene, foreslår finneren en tilpasset sensor og viser hvilket kriterium som ekskluderer flest produkter.

Bredbåndsradiometre vekter strålingen med et filterstabel foran en fotodiode og gir et enkelt tall i henhold til en fast følsomhetsfunksjon; de er raske, robuste og, med dynamiske områder på opptil 10⁷:1, også egnet for spredt stråling, men bare så nøyaktige som spekteret til kilden som måles stemmer med kalibreringskildens spekter. Dette spektrale mismatchet i henhold til CIE 220:2016 er grunnen til at søkeverktøyet foretrekker UVA+-sensorer og kildespesifikk kalibrering for LED-applikasjoner; bakgrunn under Spektralt mismatch for UV-sensorer. Spektroradiometre splitter strålingen i bølgelengder ved et gitter; de er fri for mismatch, men har utfordringer i UVC med spredt lys (10⁻³ til 10⁻⁵ for array-instrumenter) og begrenset dynamisk område. Erytemvektede sensorer (Ery(λ), 200–400 nm) vekter strålingen med aksjonsfunksjonen for hudrødhet; RMD Pro og RMD Touch bruker dem til å måle hudeffektiv irradians og dose for arbeidsmiljøvurderinger i henhold til DIN EN 14255-1:2005 og for UV-indeksavlesninger; spektroradiometre beregner samme vekting fra det målte spekteret. I søkeverktøyet velger måleprinsippet «arbeidsmiljø (erytemvektet)» nøyaktig disse instrumentene. Cosinuskorreksjonen til diffusoren avgjør hvordan stråling fra skråvinkler vektes (figur f2), og metrologisk sporbarhet til PTB-irradiansstandarder i kalibreringslaboratoriet i henhold til DIN EN ISO/IEC 17025:2018 gjør avlesninger fra forskjellige instrumenter sammenlignbare. I detalj: Hvordan UV-sensorer fungerer.

Spektralområder: CIE S 017:2020 (ILV), DIN 5031-7:1984 (tilbaketrukket, fortsatt utbredt), ISO 21348:2007, ISO 20473:2007. Radiometre og kalibrering: CIE 220:2016 (karakterisering og kalibrering av UV-radiometre), CIE 250:2022 (spektroradiometri), DIN EN ISO/IEC 17025:2018 (akkreditert kalibreringslaboratorium). Drikkevann: DIN 19294-1:2020-08 og DIN 19294-3:2020-08 (lavtrykk), DIN 19294-2:2026-04 og DIN 19294-4:2026-04 (middeltrykk), DVGW W 294-1:2023-12, ÖNORM M 5873-1:2020-01. Sikkerhet: DIN EN 62471:2009-03, IEC 62471-6:2022, DIN EN 14255-1:2005, ISO 15858:2016. Produktdata: datablader og produktsider fra Opsytec Dr. Gröbel (status 2026-09-11), spektre fra spektraldatabasen. Kalibreringer utføres av Opsytecs kalibreringslaboratorium.

De tekniske spørsmålene bak finneren er besvart på avdelings- og kunnskapssidene: Hvilken UV-sensor passer for 254 nm? · Hvordan måler man UV-dosen til en LED? · Bredbånds radiometer eller spektroradiometer? · 4–20 mA, 0–10 V eller RS-485 for UV-sensorer? · Hvilken irradians krever UV-lim? · Hvordan måler man UVC i et vanndesinfeksjonssystem?.

Dr.-Ing. Mark Paravia er administrerende direktør i Opsytec Dr. Gröbel GmbH i Ettlingen og leder det akkrediterte kalibreringslaboratoriet. Etter sin forskning på pulset xenon-eksimerutladning ved Institute of Lighting Technology ved KIT, er hans nåværende fokus på optisk stråling målteknologi. Han er nestleder for DIN-standardiseringskomiteen FNL 7 «Optical Radiation», og medlem av DVGW-prosjektgruppen for UV-desinfeksjon.

Spørsmålet om hvilken UV-sensor som er den riktige, kommer an på fire punkter: spektralområde, måleområde, grensesnitt og monteringsposisjon. Søkeverktøyet ovenfor spør nettopp om disse og foreslår de passende modellene.

Den som prøver å velge en UV-sensor uten å kjenne måleoppgaven, velger som regel for bredt: en sensor som dekker UVC til synlig lys, rapporterer endringer som ikke betyr noe for prosessen.