UV-erytem på arbeidsplassen

Selv om disse symptomene vanligvis er forbigående, er en gjentakelse av UV-erytem et varselsignal om potensiell skade på huden, inkludert en økt risiko for hudkreft. Det er derfor viktig å ta symptomene på alvor og iverksette forebyggende tiltak.
Selv om UV-erytem på arbeidsplassen ofte fremstår som en mild hudirritasjon, kan det i noen tilfeller, spesielt ved langvarig eksponering, ha mer alvorlige konsekvenser. Disse inkluderer:

1. tidlig hudaldring
2. pigmenteringsforstyrrelser
3. en økt risiko for hudkreft

Vernetiltak og personlig verneutstyr (PPE)

Ulike vernetiltak er nødvendige for å forebygge UV-erytem på arbeidsplassen, inkludert Den første prioriteringen er å fastslå eksponeringen. Spekteret, irransen og eksponeringens varighet er viktige.
I henhold til § 7 OStrV må følgende prioriteringsrekkefølge tas i betraktning ved fastsettelse og gjennomføring av vernetiltak: 

1. unngåelse eller minimering av farer fra ikke-koherent optisk stråling 
2. tekniske vernetiltak 
3. organisatoriske vernetiltak 
4. personlige tiltak, særlig personlig verneutstyr

• Arbeidsgivere bør stille til disposisjon egnet personlig verneutstyr (PPE), som beskyttelsesbriller, hansker, langermede klær, men også solkremer med høy solbeskyttelsesfaktor (SPF)
• Opplæring og trening: opplæring om risikoene ved UV-eksponering og korrekt bruk av PPE kan bidra til å øke ansattes bevissthet om betydningen av UV 
• beskyttelsesmålinger og risikovurderinger
• måledata brukes til å vurdere arbeidstakeres eksponering på grunnlag av "direktivet om kunstig optisk stråling" og til å fastsette den tillatte daglige eksponeringen Heff og HUVA i henhold til direktiv 2006/25/EC.  Disse grenseverdiene er definert spesifikt for UV-stråling med bølgelengder mellom 180 og 400 nm. De representerer forhold der de fleste friske arbeidstakere kan utsettes gjentatte ganger uten å lide akutt helseskade som erytem (rødhet i huden) eller fotokeratitt (en type øyeskade). Disse grensene gjelder særlig for kontinuerlige strålingskilder og er utformet for å gi en veiledning som gjør bruken av UV-kilder sikrere, men bør ikke betraktes som en streng skillelinje mellom trygt og utrygt.

Erytem skyldes ikke «UV», men en svært smal del av det. Mellom 297 og 400 nm faller effektiviteten med omtrent fire størrelsesordener: 1 mW/cm² ved 300 nm gjør huden rød, mens samme irradians ved 380 nm praktisk talt ikke gjør det. En verdi i mW/cm² UV-A sier derfor ingenting om faren for huden så lenge bølgelengden ikke er oppgitt.

Erytemvirkningsspekteret s_er(λ) etter ISO/CIE 17166 fanger dette opp i én kurve. Det er normalisert til 1 mellom 250 og 298 nm og faller av over dette i to trinn. Multipliserer man det målte spekteret med denne kurven og summerer over området, får man den erytemalt effektive irradiansen E_er i W/m² – den eneste størrelsen som i det hele tatt gjør det mulig å sammenligne to ulike kilder når det gjelder hud.

Det finnes to veier til verdien, og de skiller seg i innsats og omfang:

• Mål spektralt og beregn. Et spektroradiometer som UVpad E leverer spekteret; vektingen med s_er(λ) anvendes deretter beregningsmessig. Dette er den nøyaktige veien og den eneste når kilden er ukjent eller smalbåndet – og fra samme spekter kan den aktiniske vektingen etter IEC 62471 og erytemvektingen bestemmes side ved side.
• Mål vektet. En sensor hvis spektrale respons gjenskaper erytemkurven, leverer E_er direkte. Slike utskiftbare målehoder er tilgjengelige for RMD Pro; instrumentet viser da ikke en rå irradians, men den vurderte størrelsen. Dette er den raske veien for gjentatte kontroller av en kjent kilde.

Den andre veien avhenger fullstendig av hvor nøyaktig sensoren samsvarer med kurven. Siden s_er(λ) spenner over fire størrelsesordener, betyr en liten avvikelse i flanken ved 300 nm mer enn en stor feil i UV-A. Et tall må derfor alltid følges av spektralt avvik mellom sensoren og den reelle kilden – samt en metrologisk sporbar kalibrering etter ISO 17025.

Hvordan dosen omregnes til SED og MED, og hvilke verdier som gjelder for hudtypene, er beskrevet i detalj under standard erytemdose og minimal erytemdose. Det juridiske rammeverket på arbeidsplassen – grenseverdier, risikogrupper og risikovurdering – er omtalt under arbeidssikkerhet og fotobiologisk sikkerhet.

Valg av sensor for eksponeringsmålinger på arbeidsplassen

For risikovurdering og arbeidssikkerhet regulerer DIN EN 14255-1 måling og vurdering av personlig eksponering for kunstig optisk stråling. DIN EN 14255-1 inneholder ingen egne grenseverdier; disse er fastsatt i direktiv 2006/25/EC om kunstig optisk stråling, som er implementert i nasjonal lovgivning.

Sensorene krever en bestemt følsomhet for disse målingene. Velg en sensor – for eksempel UVA eller UVB – med et målingsområde på 0–2 mW/cm². Etter direktiv 2006/25/EC er grensen for UVA-stråling 10⁴ J/m². For en daglig arbeidstid på åtte timer tilsvarer dette en kontinuerlig irradians på 0,035 mW/cm².

For korte oppgaver kan irradiansen være tilsvarende høyere. Eksempel:

• Oppgave: daglig rengjøring
• Varighet: 10 min
• Eksponeringsgrense: H_UVA = 10⁴ J/m²
• Resulterende tillatt irradians: 1,68 mW/cm²
• Beregn UV-dose fra irradians og tid

Tips: Ved utforming av UV-anlegg må du sørge for at irradiansen – sett i forhold til varigheten av aktiviteten – ikke overskrider eksponeringsgrensen. Alle anlegg der ansatte kan bli utsatt for strålingen, bør vurderes: selv brøkdeler av en µW/cm² vektet irradians bruker opp den daglige grensen på 30 J/m² innenfor et åttetimersskift.

For fast installasjon i utstyr er inline-sensorer tilgjengelige; hvilken sensortype som passer til hvilken kilde, er beskrevet i veiledningen for valg av UV-sensor.